Ofte stilte spørsmål

Mobilantenner

Basert på forskningsresultater har WHO (Verdens Helseorganisasjon) gitt en anbefaling til grenseverdi for opphold i områder med radiosignaler. Grenseverdien avhenger av frekvensen, og for GSM-signaler (900 MHz) er denne på 4,7 watt per kvadratmeter, mens for 3G-signaler (2000 MHz) er verdien på 10 watt per kvadratmeter. Slik Telenor og andre operatører bygger mobilnettene sine er man under grenseverdiene allerede ved en avstand på tre til fem meter rett foran og i samme høyde som antenna. Radiosignalene fra Telenors antenner blir sendt ut i én bestemt retning, som lyset fra en lommelykt. Under antennemasten eller på bakkeplan foran en bygning med antenner på tak eller fasade, vil signalstyrken være betydelig svakere. Innendørs vil signalet i tillegg bli dempet i tak og vegger. Signalene mister normalt ca 50 % av intensiteten på vei inn i bolighus av tre og 90-95 % i bygninger av armert betong og murstein.

Signalene fra mobilantenner montert i master eller på hustak/-fasader er med andre ord så svake at signalstyrken innendørs vil være svakere enn én prosent av WHOs anbefalte grenseverdi. Dette gjelder også hvis antennene står på et skoletak eller på en bygning i nærheten. Målinger gjennom mange år bekrefter at marginene er på den rette siden, og i virkeligheten ligger signalintensiteten som regel mellom1/1000 – 1/10000 av grenseverdien.  For å overstige én prosent av WHOs grenseverdi, må man oppholde seg mindre enn 30 meter foran en mastemontert GSM-antenne, det vil si i samme høyde og foran sikteretningen til antennen.

En konsekvens av å ha mobilantenner i nærmiljøet er faktisk at mobiltelefonene vil sende betydelig svakere. Dette fordi signalet har kort vei til mobilantennen.

Ofte vil signalstyrken inne i et bygg være lavere dersom mobilantennen er plassert på taket eller fasaden av bygget, enn om antennen står på et nabobygg. Dette fordi radiosignalet fra Telenors antenner sendes ut i en bestemt retning, slik som lyset fra en lommelykt. Normalt sendes signalene ut i en stråle som kun er vinklet fem til ti grader nedover fra antennen. Horisontalt spres signalet ut omtrent 35 grader på hver side av sikteretningen. Bak, over, under og til siden for antennen er signalet én til ti prosent av den styrken det har i antennens sikteretning. Det vil derfor kun sendes et svakt signal ned under taket som antennen står på, og et enda svakere signal inn bak antennen og gjennom veggen antennen er montert på.

Telenors praksis er at antenneanlegget blir designet slik at maksimal signalstyrke innendørs i rom der personer oppholder seg, ikke overstiger én prosent av WHOs anbefalte grenseverdi.

Alle master med mobilantenner gir meget svak eksponering på bakken under og rundt masten, faktisk under én prosent av grenseverdien. Antennene sender ut radiosignalet i en smal stråle som i liten grad peker ned mot bakken. Står du rett under masten, kan det i prinsippet sammenlignes med det lyset som treffer deg når du holder en lommelykt på hodet, pekende rett fremover. Rett under antennemasten på bakkeplan vil man derfor som regel ha lavere signalstyrke enn for eksempel 50- 100 meter fra masten.

Effekten tilført en utendørs mobilantenne er normalt fra 10 til 40 watt, noen ganger betydelig lavere. Du må oppholde deg nærmere enn tre meter fra antennen (rett foran den, i samme høyde) for å oppnå signalstyrke på høyde med grenseverdiene til WHO og Statens strålevern.

For å gi mobildekning til små områder, hender det at Telenor benytter en laveffekt-sender eller en forsterker. Begge disse senderne har en maksimal utsendt effekt på cirka én watt. Det gjør at antennene kan plasseres i områder med kortere avstander til bolighus og andre bygninger uten at disse områdene får sterkere radiosignaler enn øvrige områder. Slike løsninger bidrar til den jevne og gode mobildekningen som Telenor er kjent for. Dette reduserer også signalstyrken både fra mobilantenner og mobiltelefoner som benyttes i nærheten.

I motsetning til utendørs mobilantenner som skal dekke områder på opptil 100 kvadratkilometer, skal innendørs mobilantenner kun dekke noen få etasjer av en bygning innenfor cirka 100 meter. Til dette kreves det en utsendt effekt som er mye svakere enn for utendørs antenner. Effekten tilført innendørs mobilantenner er fra 0,1 – 1 watt, avhengig av arealet og bygningsmassen de skal dekke. I tillegg benyttes en annen type antenneløsning der antennene er mindre og sprer signalet praktisk talt i alle retninger. Det er derfor ikke noe spesielt område som får sterkere stråling enn andre områder. I praksis kan signalstyrken fra en innendørs antenne sammenlignes med signalstyrken fra en aktiv mobiltelefon på samme stedet som antennen er montert.

Både Telenor, Mobile Norway og NetCom har lisens på forskjellige typer mobilnett (GSM, UMTS, LTE). I noen tilfeller ønsker operatørene å montere antenner på samme sted fordi dette stedet gir den dekningen man ønsker for området. Da vil alle operatørene benytte sine egne antenner. Ofte er det også slik at en benytter separate antenner for hvert mobilsystem.

Det er de samme kravene som gjelder uavhengig om et anlegg har en eller flere antenner; grenseverdiene skal uansett ikke overskrides i områder der personer kan oppholde seg. Når Telenor utfører målinger på slike anlegg, måles det alltid på totalsignalet, som igjen blir sammenlignet med relevante grenseverdier. Hvis flere av Telenors mobilantenner sender i samme retning, vil det være fordi det sendes ut signaler fra forskjellige mobilsystemer (GSM900, GSM1800 og UMTS). Disse antennene vil avlaste hverandre ved at hver av dem tar sin andel av mobilsamtalene. Den totale samtaletrafikken i et område påvirkes normalt ikke av at det bygges ut nye mobilsystemer. Den samlede intensiteten av radiobølger ved et gitt punkt behøver derfor generelt ikke bli sterkere av at det er flere antenner i bruk – i enkelte tilfeller vil total signalstyrke bli svakere når flere mobilsystemer deler på å betjene kundene. Dette er fordi UMTS (3G) normalt har lavere signalstyrke enn GSM, slik at når 3G tar over GSM-trafikken kan total signalstyrke (GSM+3G) bli lavere enn før 3G ble tatt i bruk.

Både GSM, UMTS og LTE er systemer som sender ut radiobølger, og det er galt å si at man vet langt mindre om helsevirkning fra 3G og 4G enn fra GSM. All etablert kjennskap til radiobølger vil også gjelde for 3G og 4G. Det er svært usannsynlig, og ingen indikasjoner på at radiosignaler fra de nye mobilnettene vil medføre en økning i helserisiko. Tvert imot er det mye som taler for at sikkerhetsmarginene for 3G og 4G-utstyr er enda større enn for GSM. 3G/4G-telefoner/terminaler og -antenner sender blant annet med lavere effekt enn GSM-utstyr. 3G og 4G-frekvensene er litt høyere enn GSM-frekvensene, noe som gir dem en svakere evne til å nå inn i menneskekroppen. 3G-utstyr sender heller ikke med faste pulser slik GSM gjør. Alt i alt gjør dette at Statens strålevern praktiserer en mindre streng grenseverdi i frekvensbåndet for 3G og 4G-radiosignaler enn for GSM-radiosignaler.

Ja. Men i perioder med lav mobiltrafikk vil signalene fra antennene være svakere. Forskjellen er spesielt stor for UMTS-antenner der utsendt effekt fra antennene i perioder med lav mobiltrafikk reduseres ned til cirka ti prosent sammenlignet med signalstyrken i perioder med maksimal mobiltrafikk.

Dagens grenseverdier er et resultat av mer enn 30 år med seriøs forskning innen radiobølger og helse. Dette har resultert i en konklusjon om at temperaturøkning er den dominerende biologiske virkning av å bli eksponert for radiosignaler fra mobiltelefoni. Det er likevel lagt inn sikkerhetsmarginer (ved å dele på 50) før det ble fastsatt en maksimal eksponeringseffekt for publikum. Dette for å ta høyde for eventuelle andre biologiske virkninger som det tross all forskning ikke har vært mulig å påvise. WHOs anbefalte grenseverdier har vært under revisjon flere ganger, uten at det er funnet noe grunnlag for en innskjerping av verdiene. I EU og i de fleste andre land fungerer WHOs anbefalte grenseverdier som nasjonale retningslinjer. Også i Norge praktiserer Statens strålevern disse grenseverdiene. Det er derfor en utbredt oppfatning at disse grenseverdiene er en god og trygg rettesnor for bruk av radiosignaler i samfunnet. Imidlertid er det slik at ut i fra måten Telenor designer mobilnettet på, vil maksimal eksponering fra radiobølger innendørs vil være 1/100 av grenseverdiene.

Nei, større eller høyere antenner vil gi redusert signalstyrke i alle andre retninger enn i sin sikteretning, sammenlignet med mindre antenner. Normalt vil de nære omgivelser være tjent med at det benyttes en stor antenne som effektivt hindrer at signalet spres i andre retninger enn rett forover.

Mobiltelefoner

Alle radiobølger gir en viss temperaturøkning i vannholdig materiale slik som i kroppen vår. Dette er en godt dokumentert biologiske effekt av radiobølger. Hvor stor denne temperaturøkningen er, avhenger av radiobølgenes intensitet og frekvens. Radiobølger fra mobilsystemer har en gunstig frekvens, og intensiteten er meget lav. Selv ved maksimal effekt fra mobiltelefonen vil radiobølgene maksimalt kunne gi en oppvarming på 0,1 grader, noe som ikke kan merkes. Derimot blir batteriet og spesielt forsterkerbrikken i mobiltelefonen varm ved lengre tids bruk, på grunn av strømmen som går gjennom disse. Telefonen er konstruert for å kunne lede bort varmen fra forsterkerbrikken, slik at varmen fordeles over hele telefonen. I motsatt fall ville selve forsterkerbrikken blitt ødelagt av varmen. Varmen du kan kjenne mot øret skyldes derfor at mobiltelefonen blir varm, og ikke at radiobølgene varmer opp huden rundt øret.

Forøvrig kan du oppleve en varmefølelse uansett hva du holder inntil øret i lengre tid. Presset mot øret gjør at blodomløpet i området rundt øret endres, og blodet kan øke i volum (du blir rød der hvor noe presses mot huden). Fordi blodet har en høyere temperatur enn hudoverflaten, vil dette oppleves som en svak temperaturøkning.

Enkelte personer melder om ulike helseproblemer som hodepine, muskelverk eller hudirritasjon, som de knytter til elektromagnetiske felter slik som radiosignaler. Disse utpeker ofte kraftlinjer, antenner, pc- og tv-skjermer, komfyrer og/eller mobiltelefoner som kilder til plagene. Denne erklærte følsomheten for elektromagnetiske felt beskrives på omtrent samme måte som allergi, og kalles vanligvis el-overfølsomhet. Blant disse personene er det noen svært få som får så sterke plager at de må legge om sin livsstil. Forskning og blindtester har imidlertid ikke kunnet peke på noen sammenheng mellom de rapporterte plagene og eksponering fra radiobølger. WHO har laget et eget fakta-ark om el-overfølsomhet.

For mer informasjon, vennligst se  WHOs nettsider.

Forskningsresultater gir ikke grunnlag for å hevde at bruk av mobiltelefon hos barn medfører helserisiko. Det å påvise at mobilbruk er hundre prosent risikofritt er imidlertid umulig. Selv om forskningen har kommet meget langt på dette feltet i dag, forskes det videre innen spesialområder når det gjelder mobilbruk og helse. I påvente av endelige resultater har helseinstanser internasjonalt og nasjonalt anbefalt et føre-var prinsipp for barns bruk av mobiltelefon. Begrunnelsen er at barns hjerner er i en utviklingsfase. Forsking innen andre områder viser at barns utvikling avhenger mer av omgivelsene, enn voksne mennesker. Så selv om forskningen ikke har identifisert denne risikoen, kan vi praktisere en føre-var holdning overfor barns mobilbruk. I praksis betyr dette for eksempel

  • Benytte øreplugg og ledning (håndfri-utstyr) når barnet snakker i mobiltelefon
  • Unngå lange samtaler
  • Litt større barn kan oppfordres til å bruke SMS/MMS i stedet for å ringe

Hvis barnet ikke har håndfri-utstyr, er det best om mobiltelefonen benyttes utendørs eller i områder med god mobildekning. Da sender mobiltelefonen ut vesentlig svakere signaler.

Radiobølger fra mobilsystemer har ikke noe med radioaktiv stråling å gjøre. Når media snakker om stråling fra mobilsystemer, mener de radiobølgene (dvs. signalene) som mobiltelefoner og mobilantenner må sende ut for å kommunisere med omverdenen, på samme måte som trådløse telefoner og kringkasting.

WHO har innført en målemetode for signalstyrke fra mobiltelefoner. Denne størrelsen kalles SAR-verdi (Spesific Absorption Rate), og er den delen av radiobølgenes energi som fanges opp i hodet til en person under en mobiltelefonsamtale. I praksis måles intensiteten på mobiltelefonens radiobølger ved å plassere følsomme sensorer inne i et kunstig hode, laget slik at det kan sammenlignes med et menneskehode. Mobiltelefonen festes til det kunstige øret, samtidig som den sender med full styrke.

Slik kan en altså måle SAR-verdien. Denne måles i watt/kg, og WHO har satt en grenseverdi på to watt/kg. Det er innført et krav om at samtlige mobiltelefoner på markedet skal være testet i forhold til SAR-verdien og resultatet skal være trykket på esken til mobiltelefonen eller i bruksanvisningen. Dagens mobiltelefoner har vanligvis en SAR-verdi på 0,5 – 1,2 watt/kg, altså godt under den øvre grensen.

Grenseverdiene for SAR er satt med god sikkerhetsmargin i forhold til kjente helsevirkninger. Den har dessuten en innebygd sikkerhetsfaktor på 50. Det vil si at kroppen normalt vil tåle en belastning som er 50 ganger høyere enn grenseverdien uten å skades.

I praksis er det mobildekningen der hvor du oppholder deg som bestemmer hvor sterkt mobiltelefonen sender. SAR-verdien (forklart over) i telefonens bruksanvisning gjelder ved svak mobildekning der mobiltelefonen sender med maksimal styrke for å nå fram til mobilantennen. Når det er kort vei til nærmeste mobilantenne, vil de aller fleste mobiltelefoner redusere sin sendereffekt. Ved meget god mobildekning kan faktisk mobiltelefonen redusere sin sendestyrke med 99,9 prosent, dvs. helt ned til 1/1000-del.

I utgangspunktet ikke. Mobiltelefonen sørger selv for ikke å sende sterkere enn det som er nødvendig for å nå frem til nærmeste antenne. Ønsker du at mobilen sender svakest mulig, bør du bruke telefonen i områder med god mobildekning.

Vær klar over at metalliserte mobilvesker, uoriginale antennekapsler og lignende kan hindre radiosignalene fra mobiltelefonens innebygde antenne. I slike tilfelle vil mobiltelefonen øke sin senderstyrke tilsvarende for å kompensere for signaltapet. Metall stopper radiosignaler.

Nei. Selv om 3G-systemet vil overføre større mengder med digital informasjon, blant annet i form av levende bilder, vil utsendt effekt fra 3G-telefonene være mindre enn ved GSM-systemet. Vi vil også i større grad holde 3G-telefonene foran oss ved nettbruk, bildetelefoni og dermed mindre mot hodet.

3G-telefoner vil ha en maksimal sendereffekt på 0,25 watt, mens GSM-telefoner kan sende opp til to watt. Hele 1500 ganger hvert sekund vil 3G-telefonen vurdere om det er mulig å redusere sendereffekten. Dermed vil en 3G-telefon alltid sende med svakest mulig signal som kreves for å opprettholde forbindelsen med mobilnettet.

Hvis man benytter sin 3G-telefon til nedlasting av data over Turbo-3G (HSDPA) vil mobiltelefonen sende med full styrke (0,25 Watt), men kun i de korte øyeblikkene som data faktisk sendes. Full styrke brukes for å sikre raskest mulig dataoverføring. Forskjellen fra når man bruker telefonen til samtale er at telefonen sjelden er inntil kroppen når den brukes til dataoverføring, og eksponeringen blir lavere enn ved vanlig samtale.

Det er viktig å være klar over at samtlige 3G-telefoner også inneholder en GSM-telefon som benyttes til erstatning for 3G-signalene der det ikke er 3G-dekning. Når telefonen sender i områder uten 3G-dekning, vil den fungere akkurat som en vanlig GSM-telefon.

Alle dagens mobiltelefoner oppfyller WHOs anbefalte krav til maksimal eksponering ved bruk direkte mot øret. Intensiteten på radiosignalene avtar kraftig med avstand. Marginene opp til anbefalt grenseverdi blir derfor enda større når avstanden mellom mobiltelefonen og kroppen øker. Stråling mot kroppen reduseres faktisk til cirka 1/100 (det vil si en reduksjon på 99 prosent) hvis mobiltelefonen har en avstand fra kroppen på 50 cm. Til daglig vil derfor øreplugg og ledning være en god løsning. Forutsatt naturligvis at mobiltelefonen befinner seg i nødvendig avstand.

Alle påslåtte mobiltelefoner sender korte beskjeder til mobilnettet med jevne mellomrom. Dette skjer rundt én gang i timen når mobiltelefonen ligger i ro, og oftere når mobiltelefonen beveger seg. Grunnen er at mobilnettet må få beskjed om hvor din mobiltelefon befinner seg. Disse beskjedene har en varighet på rundt tre sekunder. Dette kalles signalering. Styrken på signaleringen tilsvarer den mobiltelefonen bruker under samtale i et område med svak mobildekning. Utenom disse beskjedene sender ikke mobiltelefonen ut noen radiosignaler når den ikke er i bruk.

Bluetooth er et fellesnavn på en teknologi for trådløs overføring av signaler innenfor en avstand på ti meter. Fordi Bluetooth-ørepluggen kun skal sende signaler over denne korte avstanden, vil senderstyrken være lav. Hvis du oppbevarer mobiltelefonen rundt 20 cm fra kroppen, vil bruk av Bluetooth håndfri-utstyr gi en betydelig reduksjon av radiobølgene mot kroppen. Bluetooth håndfri-utstyr er derfor en god løsning for personer som ønsker en størst mulig sikkerhetsmargin, men som misliker å ha en kabel mellom mobiltelefonen og ørepluggen.

Ja, det forskes kontinuerlig på effekten av bruk av mobiltelefoner. Utfordringen er at media jevnlig presenterer motstridende forskningsrapporter. Noen forskningsundersøkelser hevder at mobiltelefonbruk gir økte helseplager. Andre undersøkelser konkluderer med at det ikke kan påvises noen sammenheng mellom mobilsignaler og helseplager. Ganske ofte blandes nye resultater med gamle rapporter som hentes frem på nytt.

Over 150 uavhengige myndigheter og ekspertutvalg i bl.a. Canada, England, Nederland og Norge har kommet til omtrent samme konklusjon: Ut fra dagens omfattende kunnskap kan det ikke påvises at mobiltelefoner påvirker helsen, men det kan heller ikke utelukkes fullstendig at de kan gjøre det. Se oversikt her:

http://www.gsmworld.com/our-work/public-policy/health/reports_statements_index.htm

I følge Statens strålevern er en eventuell skadelig effekt av mobiltelefoner mikroskopisk. De anbefaler likevel en “varsomhetsstrategi i påvente av flere forskningsresultater”. Norske myndigheter har ikke sett noen grunn til å advare oss mot mobiltelefonen, så lenge vi bruker telefoner som holder seg under den fastsatte SAR-verdien. Se over for forklaring.

Alle apparater som bruker strøm, avgir et elektromagnetisk felt. Feltet fra mobiltelefoner og andre apparater kan ikke alltid sammenlignes fordi frekvensen kan være svært forskjellig. Kroppen vår har ulikt toleransenivå for ulike frekvenser, noe grenseverdiene selvsagt tar hensyn til.

Sterkest signaler avgir apparater som inneholder radiosendere eller høyspenning. Dette gjelder både trådløse telefoner, mikrobølgeovner og tv/pc-skjermer av bilderørstypen. Lamper og lysstoffrør er også eksempler på utstyr som kan omgi seg med kraftigere elektromagnetisk felt enn man tror.

WHOs anbefalte grenseverdier gjelder like mye for slikt utstyr som for mobilsystemer. Det er også en klar tendens til at nyere tv/pc-skjermer og mikrobølgeovner sender ut svakere felt enn gamle apparater.

Radiobølger fra mobiltelefoner er av samme type (dvs. omtrent samme frekvens) som fra mikrobølgeovner og trådløse telefoner. Radiobølgene fra en mobiltelefon som er i bruk, vil være omtrent lik strålingen i omgivelsene fra disse apparatene. Derimot vil det inne i en mikrobølgeovn være et felt som er ufattelig mye sterkere enn hva grenseverdiene tillater at kroppen vår eksponeres for. Metallgitteret i døren er et effektivt hinder mot at dette feltet lekker ut av ovnen.

Det finnes mange kilder på Internett med informasjon om radiobølger og helse. Det beste er å lete på offisielle nettsider til større internasjonale organisasjoner. Prøv noen av følgende lenker: