Telenor Mobil ilagt forelegg fra Økokrim

Telenors Bedrifts konkurrenter utnyttet en periode såkalt “refiling”, som innebar å sende samtaler mellom norske kunder via utlandet for å få samtaler lavere priset enn den normalt skulle vært. For Telenor Mobil innebar dette at prisen de fikk betalt for samtalen ble under halvparten av prisen som gjaldt innen landets grenser. Årsaken til denne underlige situasjonen var at de internasjonale prisavtalene mellom operatørene tilsluttet ITU (den internasjonale teleunionen) på denne tiden fortsatt var basert på samtaler i fastnettene og ikke på samtaler fra fastnettene til mobilnettene.

For Telenor Bedrift ville det vært økonomisk fordelaktig å sende samtaler via utlandet, slik konkurrentene gjorde. For Telenor som konsern var det uønsket at Telenor Bedrift skulle utnytte det mangelfulle internasjonale prissystemet.

Dette er bakgrunnen for avtalen mellom Telenor Mobil og Telenor Bedrift i 1999 og som ble videreført i 2000. Avtalen innebar økonomisk markedsstøtte fra Telenor Mobil til Telenor Bedrift, mot at Telenor Bedrift ikke refilet sin trafikk til mobilnettet. Avtalen medførte at Telenor Bedrift ble delvis kompensert for konkurranseulempen, men i hele denne perioden var det mer lønnsomt for konkurrentene å refile. Både refiling og avtalen med Telenor Bedrift førte til lavere inntekter for Telenor Mobil sammenliknet med en normalsituasjon.

“Vi er ikke enig i at avtalen var i strid med teleloven, blant annet fordi Telenor Bedrifts konkurrenter allerede hadde bedre konkurransevilkår gjennom refiling-praksisen. Dessuten mener vi at det ikke foreligger en plikt til å offentliggjøre kriteriene for slik markedsstøtte. Vi mener også at det ikke forelå økonomisk vinning for Telenor som resultat av avtalen, snarere at konsernet i perioden fikk reduserte inntekter som følge av konkurrentenes utnyttelse av et prissystem som nå er endret,” sier konsernsjef Tormod Hermansen. “Avtalen ble avsluttet i 2000 og spørsmålet har ikke lenger noen aktualitet eller noen prinsipiell betydning,” sier Hermansen.

Terminering av samtaler via utlandet var omstridt fordi det var samfunnsøkonomisk ineffektivt, og innebar en omgåelse av det internasjonale samarbeidet om framføringen av internasjonal teletrafikk og prising av telefonsamtaler. Det er vesentlig større kostnader forbundet med å sende samtaler fra fast til mobil enn mellom fastnettkunder. I 1999 var ordinær innenlands termineringspris fra fastnettet til mobilnettet kr 1,23 pr. minutt, mens prisen for å terminere en samtale fra utlandet var mellom 60 og 80 øre.

Denne situasjonen vedvarte, med varierende prisforskjeller, inntil ITU ved utgangen av 2000 fikk til enighet om et toprissystem der samtaler fra fast til mobil ble priset mer kostnadsriktig. Situasjonen endret seg straks toprissystemet ble innført, og det har siden verken vært aktuelt med refiling eller avtaler om markedsstøtte.

“Telenor Bedrift kunne valgt å selv refile, slik konkurrentene gjorde, i stedet for å inngå avtale om markedsstøtte, men avsto fra det både fordi Telenor fant fremgangsmåten uriktig og fordi dette ikke ville være effektiv utnyttelse av ressursene, som er lovens formål. Det koster faktisk mer å sende en samtale til utlandet og så hjem igjen. Det var bare datidens ulogiske prissystem som ga inntrykk av noe annet. Ingen vil vel finne på å hevde at det er mer kostnadseffektivt å sende flypassasjerer som skal fra Oslo til Bergen via Stockholm. Slik er det med telefonsamtaler også. Vi vil nå se nøye på saken og ta en nærmere vurdering av forelegget før vi beslutter om forelegget skal vedtas eller ikke,” sier konsernsjef Tormod Hermansen.